Selv om temaet er Telemark, bør det regnes som en nasjonal begivenhet når to av landets fremste musikere slår seg sammen om et felles plateprosjekt for første gang. Sjeldent har det passet bedre å bruke “selveste” når Sigmund Groven og Knut Buen gir ut CDen The Sound of Telemark 25. september.
(Read the interview in English.)
Men hva ER egentligen klangen av Telemark? Få musikere, komponister og artister passer bedre til å gi seg i kast med det spørsmålet enn nettopp Sigmund Groven og Knut Buen. De er begge ekte telemarkinger med lang fartstid i både den lokale og nasjonale kulturens tjeneste. Knut Buen er spelemann, forfatter, komponist, kåsør, forlegger og impresario, dessuten rosemaler, og er kanskje mest kjent som en av Norges fremste utøvere på hardingfele. Han vokste opp i en musikk- og kulturtung familie og ga ut sin første plate i 1972 da han var 24 år gammel. Sigmund Groven er Norges mest kjente munnspiller som gjennom TV-opptredener, radio, plater, utallige konserter og gjestespill på over 250 øvrige innspillinger siden 60-tallet har vært ambassadør for munnspillet som seriøst instrument. Han er æresborger av Texas, har påfallende mange fans i Asia og har spilt med prestisjetunge symfoniorkestre verden over.
Album (CD og digitale filer) utgitt 25. september 2020. Trykk på bildet for å kjøpe CDen.
Når selveste Sigmund og Knut – dette er som sagt en av få ganger det ordet passer i norsk musikkbransje – endelig har gått sammen om et felles plateprosjekt, The Sound of Telemark, må de få plass til å forklare seg grundig. Først må vi få en forklaring på hvordan det kan ha seg at det gikk så lang tid før et felles plateprosjekt dukket opp? “Buen & Groven” høres ut som en duo som burde ha eksistert i 40-50 år allerede.
Knut: Me har hatt fleire samarbeid om plateproduksjonar og oppdrag gjennom åra, men det er fyrste gongen me gjer ein heil plateproduksjon saman. Alt må liksom gå seg til i høve tidspunkt for å skapa noko i samtida.
Sigmund: Vi har nok vori inne på tanken tidlegare, men begge har vori travelt opptatt med så mange andre ulike prosjekt. Endeleg fall alt på plass, inspirasjonen kom da vi var engasjert til å spele i den store maskinhallen på Vemork for eit par år sidan. Elles samarbeidde eg med Knut på to plateprosjekt på 70-talet, men da som musikalsk produsent for Det spelar og syng (1975) og Telemarksvingom (1977).
Hardingfele og munnspill; det ene et “urnorsk” instrument som gir assosiasjoner til rosemaling og bunad, det andre et litt nyere som mange forbinder med alt fra Bob Dylan og blues til Vårsøg. Via Sigmund er munnspillet egentlig blitt noe rotnorsk det også. Hva kan disse instrumentene har felles?
Knut: Hardingfele har faktisk berre trehundre år i aktiv bruk, så det er også slik at slåttemusikken har kome til ganske lenge etter blomstring i barrokkmusikken ute i verda. Munnspelet er vel kanskje like gamalt?
Sigmund: Munnspelet blei oppfunne i Tyskland på 1820-talet, og 100 år seinare kom det kromatiske munnspelet, som gjorde at instrumentet kunne brukast i all slags musikk. Både hardingfela og munnspelet er svært uttrykksfulle instrument som kan målbære våre inste kjensler. Med sine understrenger er hardingfela klangleg svært rik og med eit vidt overtoneregister. For oss har det vori viktig å gje kvarandre plass, slik at samspelet og klangfargane utfyller kvarandre.
Sigmund om Knut:
Knut er ein allsidig utrusta og gåverik kunstnar med sterk skaparkraft. Han spenner vidt, frå djupt alvor til overdådig humor. Det er ei stor glede å kjenne han og få høve til å samarbeide så tett om eit meiningsfullt prosjekt. Han er ein fin poet og ein suveren musikar.
Hva vil dere formidle ved å samle klangen av Telemark på en plate, The Sound of Telemark?
Sigmund: Vi kjenner at det er viktig å føre vidare noko av den musikkarven vi begge har vaksi opp med, i ei form der våre to instrument saman gjev musikken nye fargekombinasjonar. Telemarksmusikken veks ut av ei sterk naturkjensle, og spenner frå inderlege meditative religiøse folketonar til livsglade danserytmer.
Hvordan gikk tankene da ny musikk ble komponert for å stå side om side med folketoner som kanskje er flere hundre år gamle?
Knut: Det ville vera sjølvsagt å taka med tradisjonelle slåttar og folkemelodiar i ein slik samanheng der me skal gi eit slikt musikalsk glimt inn i Telemark. Vår trong og evne til å skapa melodiar har også bakgrunn i fortida si bløming av folkesjela. Desse tekstane eg har skrive har relasjonar til eventyr, soge og naturelsk. Dette innhaldet gjeng hand i hand med melodisk musikk frå same kjelder. Musikken sitt Telemark var atskillig meire, ålment dominert av folkemelodiar før, enn no. Men me tenkjer at å taka vare på er å ta i bruk. Folkemusikk har ein renessanse i våre dagar.
Sigmund: Vi valde melodiar ut frå omsynet til variasjon og breidde i repertoaret, i tillegg til at det skulle kle vår instrumentkombinasjon. Dei nye songane spring ut frå Knuts dikt som er prega av sterke og originale språklege bilete og ektefølt innhald. For min del opplever eg at med gode tekster som treffer meg, kjem ofte melodien så å seie av seg sjølv, den ligg i teksten.
Fortell oss om Anne Gravir Klykken, som bidrar med sang på noen av sporene på plate.
Knut: Anne Gravir Klykken er involvert til å synge avdi ho har ei uvanleg rein og klår stemme, evnar å leva seg formfullendt inn i tekst og melodi og er eit mykje greit menneske å ha med og gjera.
Sigmund: Anne har ei stemme like rein og klar som ein fjellbekk i Telemark. Ho har ein varme i uttrykket som er gripande. Ho meistrar kvedarstilen ujålete og naturleg, og formidlar tekst på ein framifrå måte. Dessutan er ho velsigna grei og lett å samarbeide med!
Sigmund, Anne og Knut (Foto: Elisabeth Jacobsen.)
I en av visene, Markensguten, hører vi noe som likner kjenningsmelodien til Eurovisjonen. Det sies at den melodien, som ble komponert av franskmannen Marc-Antoine Charpentier for over 300 år siden, var kjent på Kongsberg på 1800-tallet.
Knut: Markensguten er ein visemelodi Knut Dahle høyrde av ein ung gut på Kongsbergmarknaden. Relasjonen til barokkmusikken blei påpeika av ljodteknikar og me veit ikkje om nokon annan medveten relasjon mellom melodiane.
På plata er det temaer og referanser til fenomener utover selve de folkemusikalske, som f.eks. Askeladden og haugbonden, dette underjordiske mytevesenet fra førkristen tid. Hvor sammenflettet er tradisjonsmusikken fra Telemark med eventyr, overtro og folketro?
Sigmund: Det er ein naturleg samanheng mellom eventyra, folketrua og folketonane. Alt dette har vori viktig i folkelivet opp gjennom hundreåra, og under nasjonsbygginga frå 1800-talet og framover fann samlarane svært mykje verdifullt materiale i levande tradisjon nettopp i Telemark.
Knut: Oskeladden er eit stort førebilete for meg. Å tru på kjelder og originalar langs livsvegen danar eit universitet i seg sjølv. Når det gjeld sansen for det sokalla underjordiske talar me om sans for parapsykologiske fenomen. Det er mykje rart i det undermedvetne. Tenk berre på draumane.
Fra vårens innspilling av The Sound of Telemark. (Foto: Alf Christian Hvidsteen.)
Plata The Sound of Telemark er spilt inn live i Maskinhallen på NIA (Norsk Industriarbeidermuseim på Vemork), altså uten pålegg i studio og tekniske fiksfakserier. Et slags “unplugged” album spilt inn i Norges kanskje største “studio”. Hvorfor valgte dere denne metoden?
Knut: Innspelinga, i kva eg kallar Høgtidshallen, gjekk på inpirasjonen si lyfting, avdi dei tilsatte på Vemork, ljodteknikar, musikkforlag og alle involverte ville prosjektet vel og ausa begeistring som sol inn i opptaksdagane.
Sigmund: Heile idéen om dette plateprosjektet oppstod nettopp i maskinhallen da Knut og eg spela saman der under 75-årsmarkeringa for tungtvannssabotasjeaksjonen, og seinare ved 30-års-jubileet til Norsk Industriarbeidermuseum. Vi opplevde at våre to akustiske instrument klang så fint saman i den store hallen med sin heilt spesielle akustikk; ein lang og levande etterklang. Innspelingane gjekk «strykande». Lydteknikar Alf Christian Hvidsteen brukte ein formiddag på å rigge opp mikrofonar og anna utstyr, Knut og eg brukte to fire-timarsøkter på våre instrumentalstykke, og den tredje dagen kom Anne og song inn fire songar pluss «Hjaling» saman med Knut og meg.
NIAs maskinhall var “studioet” der The Sound of Telemark ble spilt inn. (Foto: Alf Christian Hvidsteen.)
Vemorkanlegget er sentralt i norsk industrihistorie. Folkemusikk møter industri, der finnes det spennende motsetninger. Det er kanskje litt symbolsk at et album om Telemark er innspilt på en plass der vann, ingeniørkunst og betong ikke bare dominerer, men er forutsetning for selve innspillingen?
Sigmund: Ja, absolutt, dette er eit møte mellom den gamle bygdetradisjonen og den moderne tid. Å fange inn dette i sjølve opptakssituasjonen er sjølvsagt ei utfordring, og det var derfor vi valde å spørje Alf Christian Hvidsteen om å ta ansvaret for det. Alf Christian er ein av våre aller mest erfarne lydingeniørar når det gjeld opptak under svært ulike forhold, frå katedralar til utekonsertar. Han løyste dette på beste måte, ved mikrofonoppstilling som både tek vare på eigenarten til instrumenta og røysta til Anne, og samtidig fangar inn atmosfæren i det store rommet. For oss påverkar akustikken i hallen måten vi spelar på og måten vi formar frasene på; i eit slikt rom kan ein kvile på tonane og la dei klinge ut på ein heilt annan måte enn i eit studio. Samtidig gjev akustikken utfordringar med tanke på samspel og lytting, på grunn av avstand og etterklang.
Knut: Telemark er tradisjonellt, gamalt jordbrukarsamfunn og industrisamfunn i nær fortid. Men all denne næringa kjem ut av naturresursar. Om ein tenkjer at sjel er ein likeverdig og astral del av det materielle så blir musikken eit naturleg uttrykk for heilskapen.
Knut om Sigmund:
Sigmund er ein gåverik, mykje musikalsk og harmonisk natur, som utøver kvalitet i alle fag han tek fatt i. Estetikk og etikk er ibuande eigenskaper hjå Sigmund. Samstundes er han så naturleg folkeleg i framtoning. Eit menneske ein blir glad i å kunne samarbeida med. Lik bakgrunn i folkekunst og tradisjonar i Telemark gjer også sitt til at me kjenner oss i slekt.
NIA, Vemork og Rjukan ligger i et av UNESCOs verdensarvområder, og på plata konkretiserer dere hva musikken fra traktene kan høres ut som. Den store verdensarven møter “de små” tonene fra Telemark. Litt av et kulturmøte!
Sigmund: Musikk er eit universelt språk som ikkje kjenner grenser. Både Knut og eg har gjennom åra fått erfare nettopp det. Ein slått eller ein vemodig folketone frå Telemark når publikum i alle delar av verda, på ei stor konsertscene i New York, eller i eit framandt miljø i Asia. Musikken går frå hjarte til hjarte og formidlar universelle menneskelege kjensler.
Det er få musikere som med større grunn kan kalle seg Telemarksmusikere, enn dere to. For å vende tilbake til begynnelsen: Kommer det mer fra den nå etablerte duoen Groven & Buen?
Knut: Sigmund og eg har allereie mykje nye tekstar og melodiar til nye produksjonar og samarbeid. Me har glede av å skapa oss vidare langs Oskeladden sine fantasivegar.
Sigmund: Ja, dette samarbeidet gav absolutt meirsmak. Vi har mange nye songar som har blitt skapt gjennom samarbeidet vårt dette året, og ser fram til nye prosjekt. I fyrste omgang nå ser vi fram til lanseringskonserten på maskinhallen på Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork onsdag 30.september kl.19.
Sigmund Groven tipser om…
Mat fra Telenmark: Fjellaure, enten steikt eller trekt, med fiskesuppe og kling attmed!
Musikk fra Telemark: Vi let det bli i familien! Onkelen min, Eivind Groven, har skapt mykje vakker musikk. Det har komi to nye CD-ar i det siste: begge symfoniane hans, innspela av Kristiansand Symfoniorkester (dirigent Peter Szilvay), og dessutan Eivind Groven Songs med Marianne Beate Kielland og Nils Anders Mortensen. Og frå Buen-familien: Eldstebror Hauk Buen har mange flotte innspelingar.
Sigmund med sitt Polle konsertmunnspill, og Knut med sin hardingfela. (Foto: Elisabeth Jacobsen.)
CDen kan kjøpes direkte fra plateselskapet eller strømmes og lastes ned digitalt.